Fem kanondebuter

En sannhet om litteraturen som man kanskje kan kalle hard, eller i hvert fall lettere bittersøt: De fleste debutanter skriver aldri bok nummer to. Noen forfattere starter lavmælt lovende, vokser og gror over tid, og når sitt eget toppunkt etter en håndfull bøker. Av disse holder noen et jevnt, høyt nivå lenge, andre mister gnisten etter noen få gode år. Og så er det de sjeldne, dyrebare som dukker opp fra intet med debuter som vitner om at her, dere, her er en ekte forfatter, ikke en sped dikterspire, ikke en det muligens kan være interessant å følge med på videre, men en kraftfull, ferdig utviklet stemme, en allerede moden kunstner med noe viktig på hjertet og full kontroll over sine virkemidler. Téa Obreht er en sånn forfatter. Her er fem andre.

Nattsvart, bitende morsom malariafeberfantasi av en roman fra 1932, der Célines alter ego og antihelt Ferdinand Bardamu virrer fra Paris til første verdenskrigs skyttergraver, videre til Frankrikes kolonier i Afrika, derfra til USA, og tilbake til Paris’ fattige forsteder.

De mange overdrivelsene, forvrengningene og fragmenterte utbruddene gjør dette til en perfekt litterær fremstilling av en virkelighet i flammer, der alle rådende ideer og strukturer er i ferd med å bli til aske. Céline ble etter hvert nazist, og kom aldri i nærheten av å skrive like godt igjen, men Reisen til nattens ende er like fullt en av de mest intense romaner noensinne. Da jeg leste den for første gang, fikk jeg feber under lesningen. Jeg er fortsatt sikker på at det er bokens Célines skyld.

Min kamp har selvfølgelig gjort Knausgård til en litterær superkjendis av et slag det vel ikke finnes noen andre av her til lands, men han har gjort seg bemerket helt fra debuten med Ute av verden i 1998.

Fortellingen om lærervikaren Henrik Vankel som innleder et forhold til en 13 år gammel jente, mens oppvekstens frykt og skam hviler tungt på den unge mannens skuldre, har fått et ganske pikant skjær etter Min kamps detaljerte selvutlevering, men det er verdt å huske at boken vant Kritikerprisen da den kom ut, som første debutroman noensinne. Også strippet for den intimt selvbiografiske dimensjonen er dette kraftfull, helstøpt litteratur som strekker seg mot høydene, som en nittitallets Agnar Mykle.

Lee tilhører den gruppen debutanter som aldri skrev bok nummer to. Men der de fleste av hennes enboksforfatterfeller – det er et ord, tenk – forsvinner inn i glemselen, har hennes ene bidrag til skjønnlitteraturen blitt stående som en klassiker.

Romanen, med sin lavmælt harmdirrende skildring av rasisme og urettferdighet i et lite sørstatssamfunn, der en svart mann står tiltalt for voldtekt av en hvit jente, er fremdeles en av de mest leste bøkene i den engelskspråklige verden, pensum på mange skoler, og inngangsport til voksenlitteraturen for millioner av mennesker. Filmen er fin den og, med Gregory Peck i rollen som den tvers gjennom anstendige forsvarsadvokaten Atticus Finch.

Yates skapte ikke sensasjon da han debuterte med denne. Han fikk gode kritikker, og solgte sånn passe, men den store viraken uteble, og fortsatte å utebli gjennom hele forfatterskapet. Mange syntes også at det ulykkelige, litt bedre enn middelmådige ekteparet Frank og April Wheeler som drømmer om å forlate forstedene og realisere seg selv i Paris var et fryktelig deprimerende par hovedpersoner. Selvopptatte var de også. Men tiden har gått, og romanen har først langsomt via jungeltelegraf, siden raskere via begeistret anmeldte nyutgivelser og glossy Hollywood-filmatisering, spredt seg til et stadig større lesende publikum, som i Revolutionary Road finner en roman så presis, så velkomponert, så klarøyd at den bare kan kalles perfekt. 20 år etter sin død regnes Yates endelig som en av sin tids store amerikanske forfattere.

21 år gammel var han da denne diktsamlingen med den minneverdige tittelen slo ned i norsk samtidslitteratur i 1993. Overstrømmende, potent, begeistret, full av store ord, lange verselinjer – dette var poetisk maksimalisme, utadvendt og ungdommelig. Så ble da også boken en bestselger, ganske uvanlig for en norsk diktsamling. «Jeg drakk dager med solskinnsdans i ellevill vind», lyder åpningslinjen i diktet «Dager», og jeg kan knapt tenke meg en mer vellykket litterær formulering av ung, brennende energi, hektisk og ekstatisk.